Nytt liv, ny fremtid, nytt håp

Det finnes så mye i et lite liv i en stor verden som fra tid til annen får alt til å virke så håpløst, meningsløst og umulig å gjøre noe med. Men verden forsvinner ikke, så jeg må på en eller annen måte forholde meg til alt som river i følelsene mine uansett hvor maktesløse jeg føler meg, uansett hvor vondt det gjør. Om jeg klarer å ta all dette inn over meg og fordøye det uten å bli revet i filler er den positive siden av medaljen den enorme gleden jeg føler på andres og mine egne vegne. Noe ganger er lidelsen, håpløsheten og maktesløsheten en forutsetning for å klare å virkelig føle den ultimate lykke når noe ender lykkelig.

Mitt liv har sluttet og startet om hverandre så mange ganger. Det er vondt når man føler at man er på vei til å "dø", men du hellige jul så deilig det er å bli født på nytt inn i mitt nye liv. Denne gangen "døde" jeg rett før Maria kom hjem. Hun rakk akkurat hjem i tide til norsk vår og fødselen av mitt nye liv. Sitt nye liv.

Velkommen hjem til oss begge :-)

Når livet leker

"True happiness is... to enjoy the present, without anxious dependence upon the future"
Lucius Annaeus Seneca

Noen ganger kan det virke som om bitene i livet legger seg magisk på plass helt av seg selv. Flaks ? Inngripen fra en høyere makt ? Jeg vet ikke, men jeg synes det føles helt uvirkelig. Jeg er nesten redd for at jeg skal våkne og oppdage at det bare var en drøm. Sitter helt stille og bare føler. Forsøker å ikke rokke ved balansen. Plutselig føles alt veldig sterkt. Lykke ?

Marius Müller's Funhouse – Celebrate

Når man tenker på alt og ingenting, noen og ingen samtidig

Jøsses så sliten jeg blir av en hjerne som er ingen steder og alle steder samtidig uten å gi noe som helst hint om hvorfor, og jeg blir sittende å se på den samme flekken på veggen i timesvis mens jeg forsøker å tvinge geleklumpen som er "meg" til å fokusere på et indre bilde. Hun heter Hilde, og er ikke årsaken til problemet og dermed heller ikke løsningen på problemet, men hun er behagelig å ha i hodet. Litt som om man sitter og ser på en krigsdokumentar, en scene full av tåke og gass og lysglimtene og lydene fra eksplosjoner, og Disneys tegna dyr fra Askepott plutselig dukker opp på lerretet.

En mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott...

"Whatever you do may seem insignificant to you, but it is most important that you do it"
Mohandas Gandhi

Hender det at du føler deg ubetydelig noen ganger ? Som en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott i en uendelighet ? Vel, jeg har en dårlig nyhet, og en god nyhet. De aller aller fleste av dere er ubetydelige for de fleste andre. Du kunne llike gjerne aldri eksistert, de fleste av oss ville ikke savnet deg. Det er bare tilfeldigheter som førte til at du ikke endte opp som et glimt i dine foreldres øyne eller som en flekk på lakenet.
De fleste av dere vil leve i gjennomsnittlig 75 år uten å oppnå noe mer enn å være måtelig viktig for en håndfull personer, om dere har tilfeldighetene på deres side. Var det en frustrerende tanke ? Litt deppa nå ? Ikke helt fornøyd med at svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og alt er 42 ? Eller går ikke denne virkeligheten helt opp for deg så lenge det bare er ord på en skjerm ? Nuvel, velkommen til The Total Perspective Vortex.

Ble det klarere for deg nå ? Om ikke kan du vurdere denne tanken: Reis deg opp og strekk ut høyrearmen til siden. Om vi tenker oss tiden fra Big Bang og frem til nå som lengden fra fingertuppene dine og inn til midten av brystet ditt tilsvarer menneskets tid på jorden omtrent et drag med neglefilen. Nuvel, det finnes alltid to eller flere sider av en sak, heldigvis.

Vi er ca 6 milliarder mikroskopiske dotter på noen mikroskopiske dotter, og for noen av disse mikroskopiske dottene vil akkurat du være hele deres univers, svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og alt, og de vil være meningen med livet ditt, selv om du er en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott som omtrent ingen vil huske om et tidsmessig milliontedels neglefilstrøk av evigheten.
Hold ut ! Om en stund vil alt du ikke ble ikke ha noen betydning lenger.

På den annen side, om ingenting egentlig betyr noe kan du vel like gjerne forsøke å innbille deg at alt er mulig. Det kunne hende at kvantemekanikkens kaotiske ide om paralelle univers vill føre til at akkurat du, i akkurat dette universet, ville klare å bli alt du vil. Du har ikke så mye å tape.

,

Sjelefred

Trening, gi alt jeg har, eksplodere, primalskrik, adrenalin, anandamid, endorfin, dopamin. Noen ganger er lykke enkelt. Sjelefred...

Mennesker er følelser og følelser er musikk, ergo er mennesker musikk

"Music is a means of giving form to our inner feelings, without attaching them to events or objects in the world"
George Santayana

Mennesker er følelser for meg, og med en gang jeg trenger å kjenne på følelser tenker jeg på musikk, mao, mennesker er musikk. Alle viktige mennesker og hendelser i livet mitt har sin musikk. Det er mye lettere å forklare følelser med musikk enn ord. Noen ganger fungerer teksten til låta nesten perfekt mht hva jeg vil si, men som oftest sier den enten for mye eller for lite, og noen ganger er den såpass diffus at den kan tolkes alle veier og mye av følelsen jeg vil formidle ligger i stemningen i musikken, ikke ordene. Deri ligger problemet. Det er ikke alltid at ord sier det jeg egentlig vil si, og en låt med tekst kan feiltolkes. Nuvel, det er et menneske som får meg til å føle det samme som en spesiell sang på denne plata. Jeg håper du vet hvem du er, hvilken låt som er deg og at du tolker den riktig, for jeg er veldig glad for at det finnes mennesker som deg:

Marius Müller's Funhouse – Plugged 2 - Rett og slett

Demokratiets paradoks

,

“Those who are too smart to engage in politics are punished by being governed by those who are dumber.”
Platon
 

Demokrati, folkestyre... Det høres veldig fint ut når man sier det høyt for seg selv. Det smaker godt. Frihet og trygghet er noe alle burde få lov til å oppleve. Det er fantastisk at vi har lov til å si og mene hva vi vil uten å behøve å være redd for å bli forfulgt og straffet for våre meninger. Det er imidlertid noen problemer med et demokrati. Velgerene foretar sine valg på høyst subjektive grunnlag, med vekslende forutsetning for å forstå konsekvensene av sine valg. Politikerene på sin side er (forhåpentligvis) drevet av en idealistisk tanke om at de vil bidra til at vårt land blir bedre, men det var det der med at "makt korrumperer".

Den politiske debatten bærer preg av at de forskjellige fraksjonene innen politikken mener at deres måte å løse problemet på er den eneste rette. Grunnen til at de på sett og vis har rett alle sammen er at de forskjellige fraksjonene favoriserer enkelte grupper i samfunnet. Noen synes det er greit at de rike blir rikere, og noen synes det er greit at de fattige får litt mer. Noen må gi for at noen skal få. Eller rettere sagt, skal noen bli rikere må det stjeles litt fra andre. Skal absolutt alle få det bra må det samarbeides, og det må ligge et felles grunnleggende etikk- og verdigrunnlag i bunn av debatten.
 
Når det gjelder det underliggende etikk- og verdigrunnlaget befinner vi oss nå i en spennende tid. Hvem fortjener opphold i landet vårt ? Hvem trenger opphold i landet vårt ? Hvor mange har vi plass til ?
 
Det er vanskelige spørsmål, og jeg misunner på ingen måte politikere som må foreta vanskelige avgjørelser. Det jeg som velger i et demokratisk land ikke kan godta er at de folkevalgte i mange tilfeller overser folkets røst, og gjør det med en så tilsynelatende kulde at det kan se ut som om ethvert snev av idealisme, empati og ønske om å bidra til å gjøre landet vårt bra for alle har forsvunnet for lenge siden.
 
Et av demokratiets problemer er at yrket politiker er omtrent det eneste man kan skaffe seg uten noen som helst kvalifikasjoner, man trenger bare stemmer, og de stemmene kan man skaffe seg ved løfter som det ikke innebærer noen konsekvenser å bryte. Et annet av demokratiets problemer er at man kan skaffe seg stemmer ved å spille på enkelte menneskers mer primitive følelser. Flertallet har ikke alltid rett.
 
Nuvel, kanskje demokratiet vil vise seg å fungere nå som vi ser kulden og kynismen til de vi trodde på basert på deres ord og løfter. Jeg mener, er det i det hele tatt teknisk mulig å sparke noen som ligger lenger nede enn Dritan Kreshpaj ? Det burde være et tankekors for de folkevalgte at noen fra "folket" klarer å se mennesker, verdier vi trodde var "typisk norsk" og feil i systemet som Evy gjør i sin artikkel her:
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread128340/#post_128401.
 

Det er på tide å minnes sitatet:
 

"What it lies in our power to do, it lies in our power not to do"
Aristoteles
 

En konsekvens ved demokratiet kan være at vi får de politikerene vi fortjener fordi vi går på valgløftene gang på gang, men det burde være en liten murrende tanke i bakhodet på vår regjering at om de styrer som de gjør nå vil flere stemmer av samme kvalitet som artikkelforfatterens begynne å bli veldig høylytte. Det kunne føre til at svært mange begynte å tenke at "Kanskje vi stemte på feil folk ?". Den dagen det dukker opp tilstrekkelig mange stemmer av samme kvalitet sitter dere uttrygt. Det er nemlig svært mange av oss som ville stemt på de stemmene.

Nothing to say

 

“One of the hardest things in life is having words in your heart that you can't utter.”
James Earl Jones

Dette er en av de dagene hvor min opplevelse av samfunnets og våre politikeres kulde setter meg så ut av spill at jeg ikke finner ordene mine, så jeg overlater ordet til Ian Anderson:

"Everyday there's someone asking

what is there to do?

Should I love or should I fight

is it all the same to you?

No I say I have the answer

proven to be true,

But if I were to share it with you,

you would stand to gain

and I to lose.

Oh I couldn't bear it

so I've got nothing to say.

Nothing to say.

Every morning pressure forming

all around my eyes.

Ceilings crash, the walls collapse,

broken by the lies

that your misfortune brought upon us

and I won't disguise them.

So don't ask me will I explain

I won't even begin to tell you why.

No, just because I have a name

well I've got nothing to say.

Nothing to say.

Climb a tower of freedom,

paint your own deceiving sign.

It's not my power

to criticize or to ask you to be blind

To your own pressing problem

and the hate you must unwind.

So ask of me no answer

there is none that I could give

you wouldn't find.

I went your way ten years ago

and I've got nothing to say.

Nothing to say."

Åpent brev til Maria Amelie

"Any society, any nation, is judged on the basis of how it treats its weakest members ; the last, the least, the littlest."
Cardinal Roger Mahony

Du skriver i bloggen din at:

"dagene bare går og det er vondt å se at jeg ikke klarer å gjøre noe viktig, noe fornuftig".

Klarer du ikke å se og føle hva du allerede har gjort ? Du har satt i gang en av de viktigste debattene dette landet har hatt på svært svært lenge. Du har vekket et engasjement i et ellers ganske sært og navlebeskuende folkeferd som lenge har levd i den tro at "Det er typisk norsk å være god", at vi er best og at ingen skal "komme her og komme her og tro at de har noe å lære oss". Du har vekket en nerve og en følelse av at vi har noe å kjempe for som gir våre liv en litt ny mening, og du har vekket et håp for mange som er i din og verre situasjoner om at det ER mulig å slåss mot systemet. At en "liten" stemme kan bli hørt.

Du har gjort mer for landet vårt, ditt og mitt, for å vekke solidaritetsfølelsen vår, enn svært mange har gjort på mange år.

Forsøk å senke skuldrene litt og tenk at det viktigste er at du gjør det du kan for deg selv en stund. Dagen kommer når du vil ha mere overskudd til å tenke på hva du kan bidra med for andre. Jeg er overbevist om at en ressurs som deg, med dine talegaver, din utstråling, mot, styrke og intelligens, vil være en enorm ressurs for andre i din situasjon og for landet vårt generellt den dagen du endelig på papiret får lov til å kalle deg norsk. Jeg tenker i og for seg at det er mye i debatten for tiden som får meg til å føle at det ikke er så mye stolthet i å kunne kalle seg norsk i disse dager. Jeg ser deg mer som en verdensborger som tilfeldigvis både føler og har en tilhørighet til vårt lille geografiske hjørne av verden. Men jeg har et håp om, og en tro på, at du med den kjempeinnsatsen du har gjordt ved å stille de rette spørsmålene vil klare å forandre noe i oss som gjør det litt lettere å være stolt av å kalle seg norsk igjen.

Du føler deg kanskje ensom nå, forlatt, men selv om du ikke kjenner oss alle har du ihvertfall 90 000 venner her i Norge som savner deg og vi gleder oss til du er hjemme igjen.

Takk for a(l)t du er !

Systemsvikt

“The moment a mere numerical superiority by either states or voters in this country proceeds to ignore the needs and desires of the minority, and for their own selfish purpose or advancement, hamper or oppress that minority, or debar them in any way from equal privileges and equal rights -- that moment will mark the failure of our constitutional system.”
Franklin D Roosevelt

Det er til en viss grad forståelig at mennesker blir blaserte når de jobber innenfor en sektor hvor problemene er mange, den individuelle muligheten for å utgjøre en forskjell er liten basert på mangel på ressurser og man har et stivbeint regelverk å følge. Vi mennesker har en guffen tendens til å reagere på følelse av avmakt med aggresjon. Vi blir blaserte. "Det er ikke mitt bord". I selvforsvar definerer vi en fiende for å ikke ha så dårlig samvittighet for vår egen utilstrekkelighet. Jeg kan forstå at mennesker innenfor systemet blir frustrerte av å ikke klare å løse de problemene de en gang i tiden drømte om å løse, men jeg er lei av systemslaver som forsvarer systemet for enhver pris i stedet for å tørre å kritisere systemet de jobber for når systemet svikter. Jeg er lei av ansvarsfraskrivelse, kynisme og følelseskalde svar som kan få det til å se ut som om de på et tidspunkt glemte at det faktisk er mennesker de jobber for. Det er mennesker som får føle konsekvensene av deres selvforsvarlikegyldighet. Jeg er lei. Jeg er deppa. Jeg er sint. Veldig sint. Jeg er ikke alene...

Når det konkrete blir abstrakt...

,

"It's no longer a question of staying healthy. It's a question of finding a sickness you like"

Jackie Mason

Depresjon er pussige greier. Altså, vi har en halvkilos brøddeig i toppetasjen som i sin reneste beskrivelse bare er en klissete geleklump som fungerer via elektrokjemiske prosesser, og denne smørja kan ved bruk av litt kreativ kjemi skape alt fra en Einstein til en Hitler til en Ghandi. Den kan skape lykke, forelskelse, forventning, tanker som aldri er tenkt før, den vakreste musikk og den kan skape sinne, hat og tilsynelatende grenseløs ondskap. En av de mer fascinerende påfunnene denne klissete gørra kan finne på sånn helt av seg selv er depresjon. Alt vi er på godt og vondt er resultatet av elektrokjemi. Denne geleklumpen er verdens mest fantastiske datamaskin, men det hender at den fungerer på en måte som får meg til å lure på om Gud(run) i sin fremsynte allvitenhet reiste i tid og ga bort oppgaven med å lage operativsystemet til Bill Gates. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor mye som kan gå gærnt med en gjennomsnittlig hjerne. Noen ganger kan en hjerne være det perfekte fengsel. Man kan bevege seg fritt, høre fuglene synge, se den blå himmelen, men likevel sitter man fast i det ultimate mørke. Geleklumpen forandrer seg tilsynelatende til havregrøt. Syntax error ! Msg 8134 Divide by zero error encountered ! If-then kommandoer som lever sitt eget liv. Heldigvis finnes det mennesker med geleklumper som funker bedre som har funnet en "løsning". Lykkemedisin ! Jeg er ikke sikker på om jeg noensinne har hørt et mer misvisende navn på en medisin...

Ok, depresjonen forsvinner, men resultatet er ofte at 100% av den man blir er 50% av den man var.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at om begrepet "Intelligent Design" skulle hatt noe for seg så hadde vi blitt skapt med et USB-innstikk i nakken så vi kunne innstallert en service pack i ny og ne.

Mirakler ?

"Strangers passing in the street

By chance two separate glances meet

And I am you and what I see is me

And do I take you by the hand

And lead you through the land

And help me understand the best I can"

Pink Floyd

Mirakler... Et ord som automatisk forbindes med religion. En høyere makt har plutselig tatt seg en liten pause fra å forsøke å ordne opp i verdens iboende faenskap bare for å glede oss på individuellt plan på en måte vi ikke automatisk klarer å forklare via rasjonalitet og/eller vitenskap. Sorry til eventuelle overtroiske som leser dette, men jeg har ingen tro på det der. En allmektig Gud(run) som visstnok skal ha en plan for sitt skaperverk skal lissom ta seg en pause fra sin plan bare for å sørge for at vi vinner i lotto, redder et spesiellt menneske fra en en ugrei skjebne, fjerner en funksjonshemming fra et individ eller sørger for at man finner den store forelskelsen i stedet for å redde hele verden fra sult, krig og nød ? Hadde jeg vært allmektig hadde jeg nok vært  litt mer ambisiøs enn som så...

Jeg tror ikke på mirakler, men jeg tror på tilfeldigheter som i mangel av en bedre forklaring kan føles som et mirakel, rett og slett fordi det der og da føles for godt til å være sant. Møter mellom mennesker kan oppleves sånn. Det hender av og til at jeg kommer i kontakt med mennesker via tilfeldigheter, begynner å utveksle noen ord, og plutselig føles det som om man har kjent dette mennesket hele livet etter 10 minutter og det går fra å være en "hei og hå"-person til å bli et "hvordan i all verden kunne jeg være lykkelig og "hel" før jeg møtte deg"-menneske.

Til tross for at jeg i beste fall kan kalles en agnostiker er det fra tid til annen vanskelig å tro at sånne møter bare er heldige tilfeldigheter, og ikke en inngripen fra en høyere makt. Plutselig dukker akkurat det rette mennesket opp med akkurat den rette utstrålingen og de rette ordene, det rette blikket, akkurat når jeg trengte det og det føles trygt og varmt og som om jeg har kommet "hjem". Puslespillbrikkene faller på plass og et liv, som har fungert etter et "en dag av gangen"-prinsipp rett og slett fordi det er for feigt å gi opp, får plutselig en ny mening. Plutselig føler jeg meg ikke bare som en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott i et uendelig univers som er styrt av kvantemekanikkens kaos av "sannsynligheten for at noe skal skje". Eller kanskje jeg bare tilfeldigvis befinner meg i akkurat den rette av de 11 dimensjonene som strengteorien forutsetter at vi lever i.

Hva kaller man denne følelsen når disse "miraklene" skjer? Lykke ? Forelskelse ? Kjærlighet ? "Uttapåsegsjælopplevelse" ? Anne Grete Preus' tekstfragment "Jeg har det sterkt" ?

Jeg setter opp fasiten for livet mitt av og til. Jeg er en hund etter årsak og virkning. Hvor kom jeg fra ? Hva skjedde ? Hvilke valg foretok jeg ? Hva ble konsekvensen ? Det er sjelden en artig lesning. Det har vært perioder av livet hvor jeg har følt at Gud(run) hater meg, og jeg har foretatt valg jeg skulle gitt alt for å kunne gå tilbake og gjøre om igjen. Men fra tid til annen dukker altså disse "miraklene" opp i form av tilfeldige møter som får meg til å tenke at jeg er verdens heldigste person og at alt som skjedde var verdt det, og fremtiden er spennende. Jeg blir blendet av "lyset i tunnellen", og illusjonen av lykke er pussig nær noe man kan kalle "virkelighet", selv i lys av kvantemekanikkens tilfeldige kaosteori.

Jeg kommer aldri til å klare å takke "tilfeldighetene i livet mitt nok. Det er på grunn av de/dere at jeg er Hebbe fult og helt og har det sterkt.

Tilhørighet

"I don't care to belong to a club that accepts people like me as members."
Groucho Marx

Vi, oss, de, dem... Vi trenger alle å føle oss hjemme et sted, hos noen, i oss selv. Pussig nok virker det ofte som om vi føler oss mest "hjemme" når vi kan peke på andre og si: "Du er ikke en av oss", "Du hører ikke til her", "Du tar feil". Hvilke klær vi bruker, hva vi jobber med, hvor vi bor og ikke minst hva vi mener, er med på å avgøre om vi er "en av gjengen", en av oss eller en av dem. Noen ganger er det pokker'n meg kjekt med litt sosial angst. Jeg gir blanke f... i om jeg er inne eller ute. Jeg foretrekker å være en dårlig kopi av "meg selv" fremfor å være identisk lik en annen. Greia er nemlig at jeg har innredet Utsiden av Asylet akkurat som jeg vil og jeg trives her i mine utslitte "kommer-aldri-på-moten-klær" med mine "naive" meninger. Be gjerne til Gud(run) om at jeg aldri blir diktator, for da kommer jeg til å klone meg selv.

Velkommen "ut" i varmen...

Homo Digitalis...

“In order to be an immaculate member of a flock of sheep, one must above all be a sheep oneself.”
Albert Einstein

Jeg har 502 venner på Facebook... Konklusjonen må bli at enten er jeg litt av en type, eller så er "vennene" mine helt på vidda... Jeg burde sannsynligvis sende en takkemail til oppfinnerene av Mafia Wars og Castle Age.

I praksis er jeg en seriøst nevrotisk fyr som blir überstressa om jeg har mer enn en person på besøk samtidig, og bruker jeg 3 sekunder for mye tid "der ute" får jeg nervøst sammenbrudd av min egen skygge. Selv paranoide har fiender... Takk Gud(run) for min virtuelle verden ! Virkeligheten er bare en illusjon som funker, mer eller mindre bra, og min illusjon funker altså så bra at jeg faktisk klarer å innbille meg at jeg faktisk har 502 venner. Det vil si, jeg klarer det så lenge jeg fikser å undertrykke at det er over 1 måned siden jeg faktisk snakket med noen "IRL". Jeg er en IP-adresse og et nick. Jeg er !

Takk Facebook, takk Mafia Wars, takk Castle Age, og takk til de få som ser noen bak nicket.

Hvem kan man stole på ?

“People who have given us their complete confidence believe that they have a right to ours. The inference is false, a gift confers no rights.” 

Friedrich Nietzsche

 Tillit er vanskelige greier. Dilemmaet med tillit er at man ofte må risikere å miste noe man ikke har råd til å miste før man føler tillit til noen. Noen mennesker skal det være lettere for oss å stole på enn andre pga deres stilling i samfunnet, slik som leger, b(j)arnevernsansatte, advokater osv. Men det finnes overleger som begår seksuelle overgrep og presser sine ofre til å holde kjeft. Det finnes b(j)arnevernsansatte som holder kjeft om overgrep de vet foregår. Det finnes advokater som til tross for sin kunnskap om loven hjelper sine klienter med å begå heleri og bare får en smekk på fingeren og fy i øyet for det, og sist men ikke minst, det finnes politikere som foretar avgjørelser som ofte ødelegger liv under beskyttelse av argumentet om at det må være likhet for loven. Og jeg lurer på, hvilken lov ? Hvem sin lov ? Det kan virke som om det eksisterer helt egne lover for en og annen.

Det ser ut for meg ut som om de er på tide å fjerne mange av de såkalt paranoide fra lista over "psyke" mennesker, og at anbefalingen fra Helsedirekterotet blir at det er til fordel for vår almenne mentalhelse å være en smule paranoid.

Tiden går ikke, den kommer

"“The only reason for time is so that everything doesn't happen at once"
Albert Einstein

Enkelte dager forsvinner før de rekker å begynne. Hva har jeg gjort på denne høyst representative gjennomsnittsdagen ?

•  Våkne altfor seint
• Kaffe & røyk
• Skru på tv'en og logge på Facebook for å sjekke at 3. verdenskrig ikke har kommet og gått mens jeg sov
• Mer kaffe & røyk og div dilldall på Facebook
• Dusj
• Mer kaffe, røyk & Facebook hvor jeg irriterer fletta av meg over folk på vennelista som blafrer med meninger jeg under enhver omstendighet, med mindre noen truet med å ta fra meg kaffe, røyk & Facebook, ikke kan si meg enig i, og jeg lurer på hvorfor i svarte grønne jeg har disse påminnerene om vårt genetiske opphav på vennelista.
• Trening
• Mer kaffe, røyk & Facebook
• "Frokost"
• "Faen, er klokka såå mye", ut og handle noe som rekker å bli for gammelt før jeg rekker å bli sulten nok til å gidde å spise det. Anorektiktere har min fulle forståelse, men jeg fatter ikke hvor lite de må spise for å bli så tynne. Kaffe & røyk må inneholde mer kalorier enn jeg trodde...
• Nyheter på tv, hvilket nå for tiden dreier seg Maria Amelie, og en rekke andre greier som stort sett bare får meg til å føle at jeg ikke skjønner sånn ca 99% av hva faen verden og mine "medmennesker" tenker på og med. Var det Sigbjørn Obstfelder som yttret: "Her er så underlig" ? Jeg klarer å uttrykke det sterkere enn som så...
• Og nå sitter jeg altså å blogger om dagen som bare forsvant, uten at jeg har beveget meg en mm videre i livet. Snart er det tid for å sove bort 1/3 av dette døgnet

Tia flyr når man har det gøy...

Natta verden, og god bedring

Wish you were here...

"Words do not express thoughts very well. They always become a little different immediately after they are expressed, a little distorted, a little foolish."
— Hermann Hesse

Er det ikke rart ? Vi er 6 milliarder mennesker her i verden. Til enhver tid er det noen som elsker, hater, blir født, dør, blir misshandlet, blir kjærtegnet, og innerst inne vet vi at "sånn er det bare". Plutselig trer et av disse menneskene ut av anonymiteten og ikke bare viser seg selv, men så mange andres skjebner på en måte som får det til å føles som om jeg egentlig ikke viste alt dette likevel, ikke egentlig. Plutselig føles denne kunnskapen så overveldende sterkt at den dytter bort alle andre tanker og følelser. Det er jævli mange mennesker som ikke har det bra, og noen ganger er det "vår" feil! Enten direkte eller inndirekte gjennom våre unnlatelsesskylder, pga av alt vi IKKE sa og gjorde. Plutselig føles det som om jeg har jævli dårlig tid. Det er så mange der ute jeg ikke vet om. Mennesker jeg/vi burde visst om og som jeg/vi burde ha gjort noe for.

 Har jeg blitt for følelsesløs, arrogant, egosentrisk, siden denne kunnskapen ikke river meg i filler ? Funker virkelig hjernevasken om at jeg lever i verdens beste land sååå bra ? Burde jeg bry meg såpass mye at det rev meg i filler ? Jeg vet ikke, men jeg vet at det er mye jeg aldri sa eller gjorde. Det er mye jeg burde si og gjøre.

Dette er dag 1.

Jeg gleder meg til dere har kommet helskinna hjem Maria og Eivind. Inntill da sitter følelsen av unnlatelseskyld og naivitet til mitt "perfekte" "hjemland" fast i bevisstheten min. På en måte er jeg lykkelig for at den følelsen er vond.

En verden, et folk ?

 

Det foregår for tiden en ivrig debatt om hvem vi har plass til i landet vårt. En debatt om "de papirløse" kontra alle oss andre, om likhet for loven, om rettferdighet. Så langt i debatten noterer jeg meg at "rettferdighet" så langt tilsynelatende defineres som retten til å behandle alle like dårlig. Jeg lurer på hva som skjedde med det gamle sosialdemokratiske krigsropet "Gi etter evne, få etter behov".

Media, vår fjerde statsmakt, ser ut til å ha gått fra en ensidig fokusering på Maria Amelie til å fungere som et søkelys på at det er altfor mange i hennes og enda verre situasjoner, til nå å nærmest begynne med en splitt-og-hersk-taktikk med spørsmål om det er mer rettferdig (eller urettferdig...) at den ene saken får mer fokus enn den andre. Hvem fortjener å få plass i vårt "velfungerende" "vellykkede" sosialdemokrati ? Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå at det er noe annet motiv for denne taktikken enn en kynisk utnyttelse av mennesker i svake desperate situasjoner.

Felles for alle mennesker er at vi har drømmer, ønsker og håp for fremtiden. Selvrealisering, som Erik Erikson ( http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Erikson ) snakker om i sin teori om de 8 krisefaser vi alle visstnok skal gå gjennom i løpet av livet. Det slår meg at om det skal være mulig å bli noe "mer enn man er" i fremtiden så er det en forutsetning å kunne føle at man er noen i det hele tatt i utgangspunktet. Ingen er ulovlige, og alle er noe, uansett utgangspunkt. Stivbeinte regler som har som formål å holde mennesker i limbo mellom krisen de flykter fra og fremtiden de drømmer om ved å kalle dem papirløse kan vanskelig kalles noe annet enn kyniske, kalde og sadistiske.