Sider

Om outside the asylum

Velkommen til "Utsiden av Asylet", "min" verden...

Wonko the sane er en av mine definitive favorittfigurer fra Douglas Adams' bøker, og denne bloggen er en hyllest til Wonko the sane og alle andre som ønsker å stille spontane spørsmål og å komme med øyeblikkskommentarer til en verden som fra tid til annen kan anses som å ha gått fullstendig av skaftet.

Legg gjerne igjen en kommentar :-)



Gå gjerne inn på disse strålende bloggene og les deres perler:

Maria Amelie "Across my universe": http://mariamelie.blogspot.com/2010/01/velkommen.html
Magnhilds anti-blog: http://antibloggeren.wordpress.com/
Anna Kathrines blog: http://annakathrine.origo.no/
Wilfred Hildonens Bløgg: http://bloslashgg.blogspot.com/
Inga Marthe Thorkildsen: http://ingamarte.blogspot.com/
Rabiatus: http://www.rabiatius.com/
Ørnulf Thyberg: http://32057.vgb.no/

søndag 13. februar 2011

Mirakler ?





"Strangers passing in the street
By chance two separate glances meet
And I am you and what I see is me
And do I take you by the hand
And lead you through the land
And help me understand the best I can"

Pink Floyd

Mirakler... Et ord som automatisk forbindes med religion. En høyere makt har plutselig tatt seg en liten pause fra å forsøke å ordne opp i verdens iboende faenskap bare for å glede oss på individuellt plan på en måte vi ikke automatisk klarer å forklare via rasjonalitet og/eller vitenskap. Sorry til eventuelle overtroiske som leser dette, men jeg har ingen tro på det der. En allmektig Gud(run) som visstnok skal ha en plan for sitt skaperverk skal lissom ta seg en pause fra sin plan bare for å sørge for at vi vinner i lotto, redder et spesiellt menneske fra en en ugrei skjebne, fjerner en funksjonshemming fra et individ eller sørger for at man finner den store forelskelsen i stedet for å redde hele verden fra sult, krig og nød ? Hadde jeg vært allmektig hadde jeg nok vært  litt mer ambisiøs enn som så...

Jeg tror ikke på mirakler, men jeg tror på tilfeldigheter som i mangel av en bedre forklaring kan føles som et mirakel, rett og slett fordi det der og da føles for godt til å være sant. Møter mellom mennesker kan oppleves sånn. Det hender av og til at jeg kommer i kontakt med mennesker via tilfeldigheter, begynner å utveksle noen ord, og plutselig føles det som om man har kjent dette mennesket hele livet etter 10 minutter og det går fra å være en "hei og hå"-person til å bli et "hvordan i all verden kunne jeg være lykkelig og "hel" før jeg møtte deg"-menneske.

Til tross for at jeg i beste fall kan kalles en agnostiker er det fra tid til annen vanskelig å tro at sånne møter bare er heldige tilfeldigheter, og ikke en inngripen fra en høyere makt. Plutselig dukker akkurat det rette mennesket opp med akkurat den rette utstrålingen og de rette ordene, det rette blikket, akkurat når jeg trengte det og det føles trygt og varmt og som om jeg har kommet "hjem". Puslespillbrikkene faller på plass og et liv, som har fungert etter et "en dag av gangen"-prinsipp rett og slett fordi det er for feigt å gi opp, får plutselig en ny mening. Plutselig føler jeg meg ikke bare som en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott i et uendelig univers som er styrt av kvantemekanikkens kaos av "sannsynligheten for at noe skal skje". Eller kanskje jeg bare tilfeldigvis befinner meg i akkurat den rette av de 11 dimensjonene som strengteorien forutsetter at vi lever i.

Hva kaller man denne følelsen når disse "miraklene" skjer? Lykke ? Forelskelse ? Kjærlighet ? "Uttapåsegsjælopplevelse" ? Anne Grete Preus' tekstfragment "Jeg har det sterkt" ?

Jeg setter opp fasiten for livet mitt av og til. Jeg er en hund etter årsak og virkning. Hvor kom jeg fra ? Hva skjedde ? Hvilke valg foretok jeg ? Hva ble konsekvensen ? Det er sjelden en artig lesning. Det har vært perioder av livet hvor jeg har følt at Gud(run) hater meg, og jeg har foretatt valg jeg skulle gitt alt for å kunne gå tilbake og gjøre om igjen. Men fra tid til annen dukker altså disse "miraklene" opp i form av tilfeldige møter som får meg til å tenke at jeg er verdens heldigste person og at alt som skjedde var verdt det, og fremtiden er spennende. Jeg blir blendet av "lyset i tunnellen", og illusjonen av lykke er pussig nær noe man kan kalle "virkelighet", selv i lys av kvantemekanikkens tilfeldige kaosteori.

Jeg kommer aldri til å klare å takke "tilfeldighetene i livet mitt nok. Det er på grunn av de/dere at jeg er Hebbe fult og helt og har det sterkt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar