Homo Digitalis...

“In order to be an immaculate member of a flock of sheep, one must above all be a sheep oneself.”
Albert Einstein

Jeg har 502 venner på Facebook... Konklusjonen må bli at enten er jeg litt av en type, eller så er "vennene" mine helt på vidda... Jeg burde sannsynligvis sende en takkemail til oppfinnerene av Mafia Wars og Castle Age.

I praksis er jeg en seriøst nevrotisk fyr som blir überstressa om jeg har mer enn en person på besøk samtidig, og bruker jeg 3 sekunder for mye tid "der ute" får jeg nervøst sammenbrudd av min egen skygge. Selv paranoide har fiender... Takk Gud(run) for min virtuelle verden ! Virkeligheten er bare en illusjon som funker, mer eller mindre bra, og min illusjon funker altså så bra at jeg faktisk klarer å innbille meg at jeg faktisk har 502 venner. Det vil si, jeg klarer det så lenge jeg fikser å undertrykke at det er over 1 måned siden jeg faktisk snakket med noen "IRL". Jeg er en IP-adresse og et nick. Jeg er !

Takk Facebook, takk Mafia Wars, takk Castle Age, og takk til de få som ser noen bak nicket.

Hvem kan man stole på ?

“People who have given us their complete confidence believe that they have a right to ours. The inference is false, a gift confers no rights.” 

Friedrich Nietzsche

 Tillit er vanskelige greier. Dilemmaet med tillit er at man ofte må risikere å miste noe man ikke har råd til å miste før man føler tillit til noen. Noen mennesker skal det være lettere for oss å stole på enn andre pga deres stilling i samfunnet, slik som leger, b(j)arnevernsansatte, advokater osv. Men det finnes overleger som begår seksuelle overgrep og presser sine ofre til å holde kjeft. Det finnes b(j)arnevernsansatte som holder kjeft om overgrep de vet foregår. Det finnes advokater som til tross for sin kunnskap om loven hjelper sine klienter med å begå heleri og bare får en smekk på fingeren og fy i øyet for det, og sist men ikke minst, det finnes politikere som foretar avgjørelser som ofte ødelegger liv under beskyttelse av argumentet om at det må være likhet for loven. Og jeg lurer på, hvilken lov ? Hvem sin lov ? Det kan virke som om det eksisterer helt egne lover for en og annen.

Det ser ut for meg ut som om de er på tide å fjerne mange av de såkalt paranoide fra lista over "psyke" mennesker, og at anbefalingen fra Helsedirekterotet blir at det er til fordel for vår almenne mentalhelse å være en smule paranoid.

Tiden går ikke, den kommer

"“The only reason for time is so that everything doesn't happen at once"
Albert Einstein

Enkelte dager forsvinner før de rekker å begynne. Hva har jeg gjort på denne høyst representative gjennomsnittsdagen ?

•  Våkne altfor seint
• Kaffe & røyk
• Skru på tv'en og logge på Facebook for å sjekke at 3. verdenskrig ikke har kommet og gått mens jeg sov
• Mer kaffe & røyk og div dilldall på Facebook
• Dusj
• Mer kaffe, røyk & Facebook hvor jeg irriterer fletta av meg over folk på vennelista som blafrer med meninger jeg under enhver omstendighet, med mindre noen truet med å ta fra meg kaffe, røyk & Facebook, ikke kan si meg enig i, og jeg lurer på hvorfor i svarte grønne jeg har disse påminnerene om vårt genetiske opphav på vennelista.
• Trening
• Mer kaffe, røyk & Facebook
• "Frokost"
• "Faen, er klokka såå mye", ut og handle noe som rekker å bli for gammelt før jeg rekker å bli sulten nok til å gidde å spise det. Anorektiktere har min fulle forståelse, men jeg fatter ikke hvor lite de må spise for å bli så tynne. Kaffe & røyk må inneholde mer kalorier enn jeg trodde...
• Nyheter på tv, hvilket nå for tiden dreier seg Maria Amelie, og en rekke andre greier som stort sett bare får meg til å føle at jeg ikke skjønner sånn ca 99% av hva faen verden og mine "medmennesker" tenker på og med. Var det Sigbjørn Obstfelder som yttret: "Her er så underlig" ? Jeg klarer å uttrykke det sterkere enn som så...
• Og nå sitter jeg altså å blogger om dagen som bare forsvant, uten at jeg har beveget meg en mm videre i livet. Snart er det tid for å sove bort 1/3 av dette døgnet

Tia flyr når man har det gøy...

Natta verden, og god bedring

Wish you were here...

"Words do not express thoughts very well. They always become a little different immediately after they are expressed, a little distorted, a little foolish."
— Hermann Hesse

Er det ikke rart ? Vi er 6 milliarder mennesker her i verden. Til enhver tid er det noen som elsker, hater, blir født, dør, blir misshandlet, blir kjærtegnet, og innerst inne vet vi at "sånn er det bare". Plutselig trer et av disse menneskene ut av anonymiteten og ikke bare viser seg selv, men så mange andres skjebner på en måte som får det til å føles som om jeg egentlig ikke viste alt dette likevel, ikke egentlig. Plutselig føles denne kunnskapen så overveldende sterkt at den dytter bort alle andre tanker og følelser. Det er jævli mange mennesker som ikke har det bra, og noen ganger er det "vår" feil! Enten direkte eller inndirekte gjennom våre unnlatelsesskylder, pga av alt vi IKKE sa og gjorde. Plutselig føles det som om jeg har jævli dårlig tid. Det er så mange der ute jeg ikke vet om. Mennesker jeg/vi burde visst om og som jeg/vi burde ha gjort noe for.

 Har jeg blitt for følelsesløs, arrogant, egosentrisk, siden denne kunnskapen ikke river meg i filler ? Funker virkelig hjernevasken om at jeg lever i verdens beste land sååå bra ? Burde jeg bry meg såpass mye at det rev meg i filler ? Jeg vet ikke, men jeg vet at det er mye jeg aldri sa eller gjorde. Det er mye jeg burde si og gjøre.

Dette er dag 1.

Jeg gleder meg til dere har kommet helskinna hjem Maria og Eivind. Inntill da sitter følelsen av unnlatelseskyld og naivitet til mitt "perfekte" "hjemland" fast i bevisstheten min. På en måte er jeg lykkelig for at den følelsen er vond.

En verden, et folk ?

 

Det foregår for tiden en ivrig debatt om hvem vi har plass til i landet vårt. En debatt om "de papirløse" kontra alle oss andre, om likhet for loven, om rettferdighet. Så langt i debatten noterer jeg meg at "rettferdighet" så langt tilsynelatende defineres som retten til å behandle alle like dårlig. Jeg lurer på hva som skjedde med det gamle sosialdemokratiske krigsropet "Gi etter evne, få etter behov".

Media, vår fjerde statsmakt, ser ut til å ha gått fra en ensidig fokusering på Maria Amelie til å fungere som et søkelys på at det er altfor mange i hennes og enda verre situasjoner, til nå å nærmest begynne med en splitt-og-hersk-taktikk med spørsmål om det er mer rettferdig (eller urettferdig...) at den ene saken får mer fokus enn den andre. Hvem fortjener å få plass i vårt "velfungerende" "vellykkede" sosialdemokrati ? Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå at det er noe annet motiv for denne taktikken enn en kynisk utnyttelse av mennesker i svake desperate situasjoner.

Felles for alle mennesker er at vi har drømmer, ønsker og håp for fremtiden. Selvrealisering, som Erik Erikson ( http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Erikson ) snakker om i sin teori om de 8 krisefaser vi alle visstnok skal gå gjennom i løpet av livet. Det slår meg at om det skal være mulig å bli noe "mer enn man er" i fremtiden så er det en forutsetning å kunne føle at man er noen i det hele tatt i utgangspunktet. Ingen er ulovlige, og alle er noe, uansett utgangspunkt. Stivbeinte regler som har som formål å holde mennesker i limbo mellom krisen de flykter fra og fremtiden de drømmer om ved å kalle dem papirløse kan vanskelig kalles noe annet enn kyniske, kalde og sadistiske.