Det foregår for tiden en ivrig debatt om hvem vi har plass til i landet vårt. En debatt om "de papirløse" kontra alle oss andre, om likhet for loven, om rettferdighet. Så langt i debatten noterer jeg meg at "rettferdighet" så langt tilsynelatende defineres som retten til å behandle alle like dårlig. Jeg lurer på hva som skjedde med det gamle sosialdemokratiske krigsropet "Gi etter evne, få etter behov".
Media, vår fjerde statsmakt, ser ut til å ha gått fra en ensidig fokusering på Maria Amelie til å fungere som et søkelys på at det er altfor mange i hennes og enda verre situasjoner, til nå å nærmest begynne med en splitt-og-hersk-taktikk med spørsmål om det er mer rettferdig (eller urettferdig...) at den ene saken får mer fokus enn den andre. Hvem fortjener å få plass i vårt "velfungerende" "vellykkede" sosialdemokrati ? Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå at det er noe annet motiv for denne taktikken enn en kynisk utnyttelse av mennesker i svake desperate situasjoner.
Felles for alle mennesker er at vi har drømmer, ønsker og håp for fremtiden. Selvrealisering, som Erik Erikson ( http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Erikson ) snakker om i sin teori om de 8 krisefaser vi alle visstnok skal gå gjennom i løpet av livet. Det slår meg at om det skal være mulig å bli noe "mer enn man er" i fremtiden så er det en forutsetning å kunne føle at man er noen i det hele tatt i utgangspunktet. Ingen er ulovlige, og alle er noe, uansett utgangspunkt. Stivbeinte regler som har som formål å holde mennesker i limbo mellom krisen de flykter fra og fremtiden de drømmer om ved å kalle dem papirløse kan vanskelig kalles noe annet enn kyniske, kalde og sadistiske.
Media har sin agenda, de skal skape spenning og selge seg selv i konkurranse med de andre mediene. Da må man kjøre ting opp mot hverandre og tyne tematikken.
SvarSlettSamtidig er jo Marie Amelie en av de "priviligerte", hun har jo blitt norsk ;-) Den "oppmykingen" regjeringen legger opp til har bare betydning for gruppen "priviligerte" - hvis det å skulle måtte tjene over 500.000 kan anses som en lettelse da. Det å ikke måtte vente på å søke fra utlandet er jo visselig en lettelse, at hun ikke får pass fra russiske myndigheter (sannsynligvis), det er jo ikke noe regjeringen kan ha ansvar for.
De må jo bare følge sine egne regler de, og de er umennekelige, pill inhumane og jeg skammer meg.
Keep up the good work.
SvarSlettEr du sikker på at "sosialdemokratiske krigsropet "Gi etter evne, få etter behov"." virkelig er sosialdemokratisk, jeg trodde det var fra Gateavisa :)
Forøvrig kan jeg anbefale Sven Egil Omdal i Stavanger aftenblad om MA i pressen. http://www.aftenbladet.no/debatt/medieblikk/1322158/Brunoeyd_skjoennhet_og_blaaoeyde_journalister.html
Hehe, det er mulig at det er en anelse mer kommunistisk enn sosialdemokratisk, men det er uansett et prinsipp jeg mener vi burde følge.
SvarSlettNå er det jo slik, i den rettsstaten det er meningen at vi skal leve i, at det er lite rom for individuelle hensyn. Jeg merker at jeg beveger meg litt på tynn is, for det første fordi jeg ikke har debattert skikkelig på sikkert mer enn 3 år, og dermed har mistet hele min skriveevne, og for det andre fordi dette med individuelle hensyn vs kollektive hensyn er et lite tema jeg ordløst og i mitt eget hode debatterer.
SvarSlettI Canada og USA f eks, ville de glatt latt Maria Amelie bli. Hadde det vært analfabete Muhammed fra Somalia derimot, så ville han blitt sparka inn på første fly uten så mye som en cent i bagasjen. Der fører de nemlig politikken at bare man er utdannet og har en lysende fremtid foran seg, så kan man komme inn. Er man bare en hvilken som helst torturert politisk fange eller krigsoffer, så kan man dra seg tilbake dit man kom fra.
Sånn på et idealistisk plan, eller muligens til og med bare et filosofisk plan, så er jeg imot hele konseptet grenseinndeling av mennesker. Men nå er det jo slik at vi _har_ grenser, og en hel haug med lover og rammer som gjelder for disse grensene...
Hva er egentlig forslaget til hvordan saken skal løses med Maria Amelie? Uten at vi blir sittende med problemer oppetter ørene med andre individer med spesielle historier? Hadde jeg sett en god løsning, så ville jeg stemt for den. Jeg forstår bare ikke hvordan det skal gjennomføres.
@Ingrid: Jeg tror ikke det finnes en eneste perfekt løsning som ville fungert 100% for alle parter, men det aner meg at noe av løsningen er en kreativ bruk av forskjellsbehandling, selv om vi stadig ender opp med at den forskjellsbehandlingen ikke blir bedre enn den som administrerer den.
SvarSlett