Er det noen der ute ?

Det er ganske nøyaktig 2 år siden jeg var en tur på Utsiden av asylet. Sist jeg trakk litt frisk luft skrev jeg bl.a. om hvordan vi behandler hverandre og hvordan "vi" behandler "dem". Nå er vi her igjen og diskusjonen er i grunn den samme. Hvem er "vi" ? Hvem er "dem" ? Blir "vi" ødelagt av å sosialisere med "dem". Kan "vi" ta sjansen på å slippe "dem" inn til "oss" ?


Hvem er "vi" ? Hva definerer "oss". Vi krangler om hardingfeler, bunader, mer eller mindre spiselig mat vi har dyttet i oss lenge før Prix var opp fra 7-23, flagg, lojalitet til "vårt" land. Vi krangler om hvorvidt vi tør å slippe dem inn og vi gjør det på en måte som får det til å se ut som om det finnes mange fasitsvar på hvem som er "oss" og "dem"


Norsk asylpolitikk snakker om "dem" som om de alle stod i kø utenfor grensa og bare ventet på å rase inn og ta fra oss alt og bytte det ut med noe annet. Realiteten er at de aller fleste vi er livredde for å slippe inn er på flukt fra noe som truet med å ta fra dem det mest dyrebare de har, deres egen og deres barns liv og frihet. Det er det eneste de aller fleste er ute etter, et liv i frihet. Hva møter vi dem med ? Høye murer, fordommer, skepsis, forrakt, fengsling, ydmykelse, utkastelse og i mange tilfeller blir resultatet forfølgelse, fengsling, tortur og død. "Skal det være en porsjon pinnekjøtt før vi stenger ?"


Vi er de siviliserte, de rettroende, de kultiverte. De er kjeltringer og snyltere som skyver barn foran seg i jakten på en mulighet for å stikke sugerøret i velferdskassa vår. Innvandringsregulerende hensyn, kaller vi det når vi ønsker å definere livredde mennesker på flukt som "dem". Ahh, det var deilig, hvilepulsen la seg til ro igjen...

Så hva møter vi "dem" med ? Siviliserte "oss" oppfører oss på en så råtten måte at det er nødvendig å skjule detaljene for alle "oss" andre i frykt for at "vi" skulle finne på å stille det noe åpenbare spørsmålet: "Dere er klar over at det faktisk er mennesker vi forholder oss til her ? "
Altfor mange av oss stoler på forklaringene vi får.
Er'e så nøye ? Det er jo bare "dem"

Kan du stave "Milgram-eksperimentet" ?


Følelseskulde...

Returnektere ! Et glimrende ord. Om det kobles med allerede eksisterende oppfattninger av "dem" som kjeltringer som skyver små barn foran seg i sin parrasittiske ferd inn over grensa vil svært mange ikke miste hvilepulsen i det hele tatt


Hva med det mentale bildet av fengsling, tortur, pisking, utdratte negler, voldtekt, ydmykelse, øyne fulle av frykt og hysterisk barnegråt fra livredde barneøyne som ser det skje.
Hvordan går det med hvilepulsen ?
For hva ?  Hvorfor ønsker de å fortsette å være her til tross for at behandlingen de mottar ville fått oss til å gå berserk om det var noen av "oss" eller "våre" barn.
Ønsket om frihet, ønske om å tro på den Gud(run) de vil, et ønske om demokrati fordi "de" har lyst til å ha det som "oss" kanskje ?


Jeg håper det finnes noe tegn til intelligent liv et sted der ute for jeg er ikke helt sikker på om "vi" har fortjent den hedersbetegnelsen.

Nytt liv, ny fremtid, nytt håp

Det finnes så mye i et lite liv i en stor verden som fra tid til annen får alt til å virke så håpløst, meningsløst og umulig å gjøre noe med. Men verden forsvinner ikke, så jeg må på en eller annen måte forholde meg til alt som river i følelsene mine uansett hvor maktesløse jeg føler meg, uansett hvor vondt det gjør. Om jeg klarer å ta all dette inn over meg og fordøye det uten å bli revet i filler er den positive siden av medaljen den enorme gleden jeg føler på andres og mine egne vegne. Noe ganger er lidelsen, håpløsheten og maktesløsheten en forutsetning for å klare å virkelig føle den ultimate lykke når noe ender lykkelig.

Mitt liv har sluttet og startet om hverandre så mange ganger. Det er vondt når man føler at man er på vei til å "dø", men du hellige jul så deilig det er å bli født på nytt inn i mitt nye liv. Denne gangen "døde" jeg rett før Maria kom hjem. Hun rakk akkurat hjem i tide til norsk vår og fødselen av mitt nye liv. Sitt nye liv.

Velkommen hjem til oss begge :-)

Når livet leker

"True happiness is... to enjoy the present, without anxious dependence upon the future"
Lucius Annaeus Seneca

Noen ganger kan det virke som om bitene i livet legger seg magisk på plass helt av seg selv. Flaks ? Inngripen fra en høyere makt ? Jeg vet ikke, men jeg synes det føles helt uvirkelig. Jeg er nesten redd for at jeg skal våkne og oppdage at det bare var en drøm. Sitter helt stille og bare føler. Forsøker å ikke rokke ved balansen. Plutselig føles alt veldig sterkt. Lykke ?

Marius Müller's Funhouse – Celebrate

Når man tenker på alt og ingenting, noen og ingen samtidig

Jøsses så sliten jeg blir av en hjerne som er ingen steder og alle steder samtidig uten å gi noe som helst hint om hvorfor, og jeg blir sittende å se på den samme flekken på veggen i timesvis mens jeg forsøker å tvinge geleklumpen som er "meg" til å fokusere på et indre bilde. Hun heter Hilde, og er ikke årsaken til problemet og dermed heller ikke løsningen på problemet, men hun er behagelig å ha i hodet. Litt som om man sitter og ser på en krigsdokumentar, en scene full av tåke og gass og lysglimtene og lydene fra eksplosjoner, og Disneys tegna dyr fra Askepott plutselig dukker opp på lerretet.

En mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott...

"Whatever you do may seem insignificant to you, but it is most important that you do it"
Mohandas Gandhi

Hender det at du føler deg ubetydelig noen ganger ? Som en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott i en uendelighet ? Vel, jeg har en dårlig nyhet, og en god nyhet. De aller aller fleste av dere er ubetydelige for de fleste andre. Du kunne llike gjerne aldri eksistert, de fleste av oss ville ikke savnet deg. Det er bare tilfeldigheter som førte til at du ikke endte opp som et glimt i dine foreldres øyne eller som en flekk på lakenet.
De fleste av dere vil leve i gjennomsnittlig 75 år uten å oppnå noe mer enn å være måtelig viktig for en håndfull personer, om dere har tilfeldighetene på deres side. Var det en frustrerende tanke ? Litt deppa nå ? Ikke helt fornøyd med at svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og alt er 42 ? Eller går ikke denne virkeligheten helt opp for deg så lenge det bare er ord på en skjerm ? Nuvel, velkommen til The Total Perspective Vortex.

Ble det klarere for deg nå ? Om ikke kan du vurdere denne tanken: Reis deg opp og strekk ut høyrearmen til siden. Om vi tenker oss tiden fra Big Bang og frem til nå som lengden fra fingertuppene dine og inn til midten av brystet ditt tilsvarer menneskets tid på jorden omtrent et drag med neglefilen. Nuvel, det finnes alltid to eller flere sider av en sak, heldigvis.

Vi er ca 6 milliarder mikroskopiske dotter på noen mikroskopiske dotter, og for noen av disse mikroskopiske dottene vil akkurat du være hele deres univers, svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og alt, og de vil være meningen med livet ditt, selv om du er en mikroskopisk dott på en mikroskopisk dott som omtrent ingen vil huske om et tidsmessig milliontedels neglefilstrøk av evigheten.
Hold ut ! Om en stund vil alt du ikke ble ikke ha noen betydning lenger.

På den annen side, om ingenting egentlig betyr noe kan du vel like gjerne forsøke å innbille deg at alt er mulig. Det kunne hende at kvantemekanikkens kaotiske ide om paralelle univers vill føre til at akkurat du, i akkurat dette universet, ville klare å bli alt du vil. Du har ikke så mye å tape.

,

Sjelefred

Trening, gi alt jeg har, eksplodere, primalskrik, adrenalin, anandamid, endorfin, dopamin. Noen ganger er lykke enkelt. Sjelefred...

Mennesker er følelser og følelser er musikk, ergo er mennesker musikk

"Music is a means of giving form to our inner feelings, without attaching them to events or objects in the world"
George Santayana

Mennesker er følelser for meg, og med en gang jeg trenger å kjenne på følelser tenker jeg på musikk, mao, mennesker er musikk. Alle viktige mennesker og hendelser i livet mitt har sin musikk. Det er mye lettere å forklare følelser med musikk enn ord. Noen ganger fungerer teksten til låta nesten perfekt mht hva jeg vil si, men som oftest sier den enten for mye eller for lite, og noen ganger er den såpass diffus at den kan tolkes alle veier og mye av følelsen jeg vil formidle ligger i stemningen i musikken, ikke ordene. Deri ligger problemet. Det er ikke alltid at ord sier det jeg egentlig vil si, og en låt med tekst kan feiltolkes. Nuvel, det er et menneske som får meg til å føle det samme som en spesiell sang på denne plata. Jeg håper du vet hvem du er, hvilken låt som er deg og at du tolker den riktig, for jeg er veldig glad for at det finnes mennesker som deg:

Marius Müller's Funhouse – Plugged 2 - Rett og slett